|
Flyturen
Det kribler litt i magen før jeg går til sengs fredag
kveld. I morgen skal jeg ut å fly igjen - etter nesten 19
måneder borte fra denne fantastiske aktiviteten. Vel, jeg hadde
en liten DK-tur med skolesjefen i januar bare for å sjekke at alt
virket som det skulle...
Før jeg legger meg stiller jeg vekkeklokken på 07:00, noe
jeg ikke har gjort på en lørdag siden september 2002.
Håper bare jeg klarer å komme meg opp.
Jeg sover lett denne natten. Er nok litt spent på hva morgendagen
vil bringe. Jeg drøyer i et kvarter før jeg står
opp. Når jeg kommer ut i stua går det opp for meg at jeg
har noen fler elementer enn tidligere som må ordnes på
morgenkviste . Hunden må mates og luftes før jeg kan sette
meg i bilen i retning ENNO. Vanligvis er hun med meg på jobb ved
disse tider, så med største selvfølgelighet tusler
hun etter meg ut til bilen. Hun er ikke helt fornøyd med å
bli lempet inn i stua igjen, men nå MÅ jeg komme meg i vei.
Det er lite trafikk, og det går nok litt fortere en det som av
det offentlige er "anbefalt" hastighet. Jeg passerer Hokksund med en
nytraktet kopp Statoil-kaffe i hånden. Kriblingen i magen tiltar.
Det er ikke meldt spesielt gode forhold i dag, men termikkprognosen i
går kveld ga likeve håp om noe...
Vel framme på Notodden registrerer jeg at flyplassen har blitt
gjæret inn siden sist. Jeg må vist ha et adgangskort. Rett
før klokken 10:00 kommer Ingar Brenna - det er hyggelig å
se et kjent fjes. Briefingen er så vidt igang når nok et
kjent fjes dukker opp. Skolesjefen parkerer langs gjæret og
kommer tuslende bort til oss andre. Discusen er montert og CJ pakket ut
og klargjort. Toseteren tar av først, så er det min tur
med DW. Jeg merker at jeg er nervøs. Det er nesten som min
første solo på Vågå. Likevel er jeg litt
bråkjekk og sier at jeg blir borte resten av dagen. Kjell
Øpstad er raskt nede med Pawnee'en og jeg blir hjulpet ut
på RWY 12 av Kim og et par til. Roter litt med avgangssjekken,
men kommer meg gjennom alle sjekkpunktene på et vis.
Tommel opp!
Kjell strammer lina - jeg kjenner jeg blir stresset. PIO!! Jeg husker
noe om PIO.... Hvordan var nå dette igjen..?? Ah.. stikka litt
frem... Vi ruller, og jeg kjenner det akselererer fort. Det funker!
Flyet oppfører seg pent. Så er vi i lufta - jeg ligger
litt lavt og korrigerer for det. Slepet er behagelig, og jeg merker at
roen senker seg. Det er deilig. Nei, det er ubeskrivelig deilig. Denne
følelsen har jeg virkelig savnet. Fri som fuglen. Minuttene
går, og jeg koser meg i slepet. Så med ett står
varioen i taket. Her må jeg av. Jeg legger meg ut til venstre,
drar i utløseren og ser lina forsvinne før jeg banker mot
venstre for å finne igjen det vi nettopp fløy gjenom. Jeg
finner tilbake og varioen viser 2 meter. Supert! Jeg forsøker
å sentrere boblen, men får det ikke til. Plutselig blir
flyet kastet mot høyre til tross for at jeg ligger i en venstre
sving. Nervøsiteten kommer brått tilbake. Jeg blir litt
usikker. Bestemmer meg for å fly litt nærmere plassen for
ikke å rote meg oppi no'. Jeg flyr langs hanget på
vestsiden av Heddalsvannet og får litt oppdrift. Mellom 0 og 2
meter. Når jeg føler jeg er nær nok flyplassen
prøver jeg noen runder for å se om jeg kommer meg
høyere, men det går ikke helt som forventet. Jeg har
vært oppe i 15 minutter og kjenner at jeg begynner å bli
litt sliten i hodet. Når jeg nå snur kommer jeg rett inn
på downvind. Jeg melder på radioen og begynner å
forberede meg. Landingssjekken går helt etter boken - husker til
og med hjulet. Det er ikke til å stikke under en stol at jeg er
fornøyd med akkurat det. Jeg flyr en noe rotete landingsrunde,
og kommer litt lavt på finale. 10 meter over veien. Vel
nede får jeg beskjed av bakkesjefen om å ha bedre
høyde neste gang.
Kim tar DW opp og blir borte. Etter en stund blir jeg utolmodig og
får med meg en til å pakke ut AM. Det er jo ikke noe poeng
at den skal stå der ubrukt. Vi pakker ut, klargjør og
dytter flyet opp til baneenden. Det tar ikke lang tid før det
står flere navn på listen under GAM... Pussig fenomen, det
der.
Så sitter jeg i flyet igjen og venter på slep.
Avgangssjekken går bra denne gangen. Alt i riktig
rekkefølge. Tommel opp igjen, og det bærer avsted. Denne
gangen er jeg litt for tøff og klinker alt for tidlig. Har ikke
sjangs til å komme meg opp. Etter 12 minutter er jeg nede
på bakken igjen, skuffet og litt irritert. Jeg lurer på om
jeg skal gidde no' mer i dag. Men etter å ha ventet en stund ser
jeg at det begynner å poppe opp søte små skyer.
Ingar overtaler meg til å ta en tur til med DW. Men jeg
gjør en STOR tabbe. Jeg har drukket en havliter cola og en
halvliter vann uten å drenere dette før jeg setter meg opp
i flyet. Vel, det er vel slikt man lærer av...
Igjen sitter jeg bak Pawnee'en, men denne gangen er jeg rolig. Vi tar
av uten problemer og slepet går greit. I 800 meter treffer vi en
fin boble, og jeg kobler løs. Legger meg over til venstre og
begynner å stige umiddelbart. I god høyde bestemmer jeg
meg for å fly over vannet mot Meheia for å se om jeg kan
nyttegjøre meg skyene der. Halveis over begynner jeg å
lure på om jeg har gjort et dumt valg, men bestemmer meg for
å fortsette etter å ha konstatert at jeg har mer enn
høyde nok til nå hjem igjen. På Meheia er det mye
termikk og jeg blir liggende der en stund bare for å kose meg.
Etter hvert begynner jeg å merke veskeinntaket før turen
og vender nesen hjemover. Etter ca. 30 sekunder haner jeg i en 5 meter
og klarer ikke å la den gå. Jeg hiver meg rundt og vinner
igjen masse høyde. Hm... Nå kan jeg faktisk komme meg til
Hokksund, tenker jeg. Kanskje ikke spesielt populært, så
jeg lar det bli med tanken. Men Jonsknuten er vel ingen umulighet...
Jeg prøver. På vei innover er det fine forhold. Jeg
sirkler ikke mye, men har mellom 0 og 3 meter stort sett hele veien
bort. Høyden holder seg stort sett konstant, og jeg
skjønner at jeg har tatt et viktig skritt. Nå kan jeg ikke
gli tilbake til plassen uten å vinne mer høyde. Jeg
kjenner at adrenalinet strømmer - jeg blir veldig
opprømt. Så opprømt at det overskygger behovet for
vannlating.
Jeg runder Jonsknuten og vender tilbake mot Notodden. Meget tilfreds
med meg selv. Over Meheia er det fortsatt gode forhold. Jeg vinner
igjen høyde og setter kursen nord for plassen. Når jeg
kommer over åsen og kan se flystripa merker jeg igjen at jeg har
et pressende ærend å ta meg av. Over radioen får jeg
beskjed om at de har endret baneretning. Hm.. dette passer meg bra. Jeg
bremser meg ned til passende høyde og kan gå rett på
crossvind. På vei ned passerer jeg AM og CJ. En på hver
side. Kom vist litt overraskende på CJ, men ingen fare. Jeg
entrer crossvind i 350 meter og bremser litt til. Denne gangen skal jeg
gjennomføre en FIN landingsrunde. Når jeg melder downvind
hørere jeg CJ melde crossvind. Hm.. dette ble da tett, men det
går sikkert bra. Når CJ melder dovnwind ber Ingar meg lande
langt inn. Ikke no' problem. Jeg lar meg ikke stresse av dette og flyr
runden som jeg har planlagt. Jeg lander så langt inn at det ikke
blir noe problem for CJ. To gutter har tak i flyet mitt før
vingen legger seg ned, og jeg blir dratt rett av banen i en fei.
Vel ute av flyet er jeg glad Ingar overtalte meg til denne turen.
Definitivt en av de største opplevelsene på lenge. Det er
DETTE det handler om! Full frihet!
Men neste gang tar jeg med flaske!
Tekst og foto: Rolv Valle
Bilder og video fra dfk.no må ikke gjengis eller brukes kommersielt uten fotografens samtykke
|
|