(7. juli -97 /JV)

...og slik ble påsken på Vågå -97:

En tur i høyden

Allerede før påsken 1996 var over var det rimelig klart at team Romeo Juliet skulle være på Vågå også denne påsken. Palmehelga ble likevel tilbrakt i termikken på Oppdal. Onsdag morgen begynte påskeferien. Planen var å fly på Oppdal onsdag, og fortsette til Vågå på ettermiddagen.

Krister Engvoll, NTHF

Som sagt, så gjort. Folk lå i 3000 m da vi kom til Oppdal, så flyet ble montert rimelig kjapt. Marianne syntes været var for ustadig og ville ikke fly, så Lars og jeg slo mynt og krone om første tur. Jeg hadde vel egentlig ikke tatt av engang før Marianne begynte å få rett.. I det jeg fant bølgen og godt stig, begynte de andre å bremse seg ned. Et kvarter senere var det kø i landingsrunden, 6 fly ville lande, og det var plutselig 30 knop sidevind. 6 landinger senere var flyene forbausende hele, og vi hadde fatt litt mer respekt for været i fjellet.

Marianne og jeg fortsatte vår ferd mot Vågå, katten i baksetet fikk nå selskap av Leif Ole Harrfeldt fra Drammen. I løpet av de åtte timene vi brukte på ca. 17 mil langs veien fant vi ut hvorfor Drivdalen heter nettopp det. Vi satte igjen hengeren ettersom jeg ikke turde å kjøre med den i den sterke vinden. Etter å ha ventet noen timer på Dovrefjell fant vi også ut hvorfor der er et sted som heter Fokstua. Men vi kom fram.

Det var jo fullt på hotellet, så vi hadde leid en campinghytte til oss fire, Nils Joar Høimyr, Lars Øyno, Marianne Aanvik og jeg.

Trodde jeg, campinghytta viste seg å være en tømmerhytte på 60-70 m2. Alle fasiliteter og en peis på størrelse med kjøkkenet hjemme. Hytta lå inne på tunet på en bondegård og katten var i ekstase. Det hele var meget idyllisk.

Torsdag startet vi med cowboyfrokost i en times tid, før vi dro ut på flyplassen med hengeren, som Lars hadde med fra Driva. Etter å ha fortøyd hengeren i isen, monterte vi. Da flyet var klart så vi på været, og så demonterte vi.

Tilbake i hytta bakte Marianne eplekake, og Nils Joar kjøpte is. Trond og Ragnhild hjalp oss med å spise, så det ble borte alt sammen.

Fredag kom med frisk vind fra nordvest, Nils Joar fløy først, siden han hadde reist lengst. Marianne og jeg leide Gardermoens Twin Astir LY. Bølgen lå langs med Vågåvannet, helt fra Vågå til Lom, og det steg med 3-5 m/s fra slep til 6000 m, i følge Lars. Vi måtte beherske oss ca. 3000 m før det, ettersom det ikke var oksygenanlegg i Astiren. Fredag kveld spiste vi kaker hos Trond og Ragnhild, som også bodde i en flere hundre år gammel tømmerhytte, på en enda flere hundre år gammel gård. I følge de lokalkjente trengte vi vind rett fra vest for å få den riktig store bølgen.

Den var på plass lørdag. Så vi monterte og dro ut på banen, klar til første slep som dagen før. Det var min tur og jeg var klar som et egg. Men det blåste jo nokså friskt da. Jeg tilbød slepet til en svenske som var neste i køen, men da flyet hans begynte å skli medvinds, ble det nokså klart at det var for mye vind, så vi demonterte igjen. Vi måtte ha hjelp fra 10-12 mann for å få det til.

Nå var Nils Joar for alvor begynt å bli flykåt, det skulle vise seg nyttig senere. Lørdagskvelden ble tilbrakt ved Vågå Hotells utsøkte middagsbord, hvor vi også ble vitne til at Kurt Lie fikk ja fra sin Marianne.

1. påskedag begynte nokså slapt. Lørdagen hadde jo gått med til å montere Jantaren, konstatere at det blåste for mye, og demontere den igjen. Vinden var frisk, og drammenserne skulle slepe hjem, så det var ikke organisert sleping engang.

Frokosten dro ut, vinden røsket i torvtaket, og en gjentakelse av gårsdagen fristet lite. Etter en stund ble frokosten flyttet over i sofaen. Bare Nils Joar hadde et snev av iver, men han ble dyttet ned i sofaen han også. Etter 2 minutter spretter han opp igjen. Vi må jo dra og se hvor ille det er, kanskje er det ikke så ille som i går.

Etter at dette har gjentatt seg noen ganger, befinner vi oss ute på flyplassen. Joda, noen driver og gjør klar fly. Andre demonterer vindpølsa. Drammenserne henger med hodet, og ser noe forkomne ut, det var jo fest i går. Vi monterer fly. Nils Joar er ivrigst, så han flyr først, sammen med LH og LZ. Tyskeren Michael Heussler tar en tur i LY, den store toseteren. Etter som det er rimelig surt på isen, overvannet driver rundt ørene, setter Lars og jeg oss i bilen, radio på, kaffe fram, kjeks fram. Ute ser vi ca 4/8 skydekke, og en stor lentic vokser fram i syd. En etter en hører vi gutta gå over på kontrollfrekvensene. Et par timer senere lander Nils Joar. Han har vært i 6.000 m. Lars fyller opp oksygenflaska.

Det er min tur, jeg sier det holder i massevis med halvfull flaske, men han fyller den likevel, heldigvis... Det har blåst opp litt, blåser ca. 40 km/h, men alle skyene er borte. Unntatt den store lenticen i syd, som har antatt enorme dimensjoner. Det er ikke en, men utallige lag med lenticer oppå hverandre.

Slepet er ikke så ille som jeg kanskje hadde ventet, men jeg minnes likevel svæveflyvehåndbogens ord om bølgeflyging: «En skal ikke påregne et normalt slæb, men være glad til sålænge en er noenlunde på ræt køl og haver hovedet op».

Klinker i 900 m, flyr rett vestover, det stiger 1-2 m/s. Jeg er omtrent rett over flyplassen, med 80 km/h på måleren ser jeg at jeg rygger. Jeg kikker bakover mot lenticveggen som reiser seg inne på fjellet, skulle vært lenger bak, men det er ikke verdt å svinge medvinds i denne vinden. I 1.200 m justerer jeg kursen til ca. 300°, nå er jeg like foran skyen, omtrent midt over hangglidersentret. Jeg øker på til 100 km/h for å holde meg foran skyen, lufta er nå helt stille og jevn. Variometeret øker langsomt, 1500 m - 5 m/s, i 1700 m går nåla ut av skalaen og stopper i fullt utslag. Høydemåleren rusler oppover, viserne går omtrent som når en stiller klokka. 3500 m, får vel ta på oksygenmaska. Men først ber jeg Trondheim kontroll om lov til å stige, Oslo svarer ikke, Trondheim gir meg lov til å stige:
«Romeo Juliet, you are cleared to climb unrestricted».

Deilige ord. 5000 m, varioen våkner igjen, bare 4 m/s nå. Snart er det nede i fattige 1 m/s. Jeg vet av erfaring at med 1 m/s kommer jeg ikke særlig høyt før jeg fryser skakk eller går tom for oksygen. Lenticen ser høyere ut lenger sør, så jeg svinger litt sydover og rundt en liten sving på skyveggen. For en utsikt, lenticen strekker seg ubrutt til Fagernes, minst (Notodden, fikk jeg høre senere). Jeg flyr langs Tessevann og sydover, stiget øker langsomt, over Heidalsmuin.

Her var det bølger sist også, husker jeg. Jeg hadde fløyet inn her sammen noen svensker, på termikk, sommerstid. Dengang tok bølgen meg til 3.000m foran en cumulus, nok til at jeg turde å runde Besseggen. Svenskene steg til 4000 m inni cumulusene og rundet vel hele Jotunheimen.

Sør for Heidalsmuin er det nokså flatt så her avtok stiget litt, det så ut til at jeg måtte ta til takke med 3-4 m/s.

Jeg parkerte med 330° på kompasset og 120 km/h på fartsmåleren (i denne høyden, ca. 7.500 m tilsvarer det 207 km/h sann hastighet). Nå begynte det å bli litt rim på canopyen så jeg kneppet jakka over oksygenmaska og stappet lua godt ned i kragen før jeg åpnet lufteluka, kledd for storm i vinterfjellet var det likevel ikke så ille med full lufting. Vindvotter og rene selbuvotter på hendene, rene ullsokker på beina, ingen problem.

Plutselig blir alt litt vel grått, jeg guffer på, har jeg blitt spist av skyen? Neida, det blir klart igjen, jeg har steget gjennom et syltynt skylag, så tynt at jeg ikke så det nedenfra, og knapt ser det ovenfra. Det har dannet seg et tynt lag av store iskrystaller på innsiden av canopyen, sola blinker i disse mot en bakgrunn av dypblå himmel og kremhvite lenti-cumuluser langt der nede, foran veggen. Livet er ikke så verst likevel.

Det slår meg at jeg er over cirrusen, høydemåleren sier 8.000 m, varioen sier 1,2 m/s. Computeren døde i 7.000 m, den likte nok ikke kulda.

Trondheim kontroll kommer på radioen, stemmen vil vite posisjon og høyde. Det får han, 30 km sør av Vågå, FL280, det er faktisk ganske godt å si. Skyveggen bak meg strekker seg enda minst 500 m oppover, og den vokser stadig.

Men nå beveger nåla på oksygenmanometeret seg fortere enn høydemåleren, et siste blikk på høydemåleren, 8.200 m QFE, 8.600 m over havet.

Viseren på manometeret minner meg om at jeg bare er på besøk her oppe. Jeg setter kurs mot Vågåvann, langt der nede. Trimmer til 140 km/h (sann hastighet 260 km/ h) for å holde meg godt foran skyveggen og trekker full brems. Synker ned i cirrusen igjen, halvgrått i et lite sekund. Jeg må noe jæ.. så jeg gjør det, trekker av til 75, ut med posen, igjen med luka. Siden jeg har vottene av tar jeg en sjokoladebit også. Merker at jeg må ha oksygen enda, er jo fremdeles over 5000 m.

Til slutt flater jeg ut i 1200 m, hvor jeg flyr rundt en liten halvtime for å få igjen varmen og venne meg til høyden og turbulensen. Man blir faktisk ganske fjern av å sitte alene på grensen til stratosfæren. Egentlig har jeg jo ikke fløyet noe særlig, bare ventet, bare sett på utsikten, og justert kursen et par ganger.

Vinden og turbulensen har skrudd på et par hakk til. Er veldig fornøyd med at jeg ikke er på vei ned til en flyplass med trær og bakketurbulens og kanskje sidevind i tillegg, men til Vågåvann som er stort og flatt.

Etter noen prøveturer med vinden, tar jeg en grundig landingssjekk i 800 m og flyr downvind i 600 m, det er interessant nok. Downvind i rotoren på Vågå er noe helt for seg selv. Svinger base og finale omtrent på vanlig sted i 600 m, ser at jeg er sinnssykt høyt og trekker full brems, fremdeles i 140. Jeg innser straks at jeg ikke var så håpløst høyt allikevel, så med halv brems ute setter jeg meg ca. 500 m før banen.

Det er nå uaktuelt å trekke flyet for hånd, for det holder på å blåse opp skikkelig, og fotfeste er et fremmedord ute på isen.

Men etter noe baksing klarer vi å demontere uten hjelp fra flere enn Michael Heussler, som egentlig skulle flydd transportslep til Elverum!

Da vi hadde demontert og pakket og de-fortøyd hengeren hadde ASK-13 til Drammen slitt seg, og vi strevde i en time med å binde fast den, mens værgudene gjorde stort poeng av å demonstrere hvor mye det egentlig kan blåse. Da vi hadde gjort det kom det en svenske og tok med seg unge Heussler til Elverum i sin Christen Husky, heldigvis, for toget var gått og alle dratt, unntatt ASK-13, som sikkert står der ennå...