Flyturen

Det kribler litt i magen før jeg går til sengs fredag kveld. I morgen skal jeg ut å fly igjen - etter nesten 19 måneder borte fra denne fantastiske aktiviteten. Vel, jeg hadde en liten DK-tur med skolesjefen i januar bare for å sjekke at alt virket som det skulle...

Før jeg legger meg stiller jeg vekkeklokken på 07:00, noe jeg ikke har gjort på en lørdag siden september 2002. Håper bare jeg klarer å komme meg opp.

Jeg sover lett denne natten. Er nok litt spent på hva morgendagen vil bringe. Jeg drøyer i et kvarter før jeg står opp. Når jeg kommer ut i stua går det opp for meg at jeg har noen fler elementer enn tidligere som må ordnes på morgenkviste . Hunden må mates og luftes før jeg kan sette meg i bilen i retning ENNO. Vanligvis er hun med meg på jobb ved disse tider, så med største selvfølgelighet tusler hun etter meg ut til bilen. Hun er ikke helt fornøyd med å bli lempet inn i stua igjen, men nå MÅ jeg komme meg i vei.

Det er lite trafikk, og det går nok litt fortere en det som av det offentlige er "anbefalt" hastighet. Jeg passerer Hokksund med en nytraktet kopp Statoil-kaffe i hånden. Kriblingen i magen tiltar. Det er ikke meldt spesielt gode forhold i dag, men termikkprognosen i går kveld ga likeve håp om noe...

Vel framme på Notodden registrerer jeg at flyplassen har blitt gjæret inn siden sist. Jeg må vist ha et adgangskort. Rett før klokken 10:00 kommer Ingar Brenna - det er hyggelig å se et kjent fjes. Briefingen er så vidt igang når nok et kjent fjes dukker opp. Skolesjefen parkerer langs gjæret og kommer tuslende bort til oss andre. Discusen er montert og CJ pakket ut og klargjort. Toseteren tar av først, så er det min tur med DW. Jeg merker at jeg er nervøs. Det er nesten som min første solo på Vågå. Likevel er jeg litt bråkjekk og sier at jeg blir borte resten av dagen. Kjell Øpstad er raskt nede med Pawnee'en og jeg blir hjulpet ut på RWY 12 av Kim og et par til. Roter litt med avgangssjekken, men kommer meg gjennom alle sjekkpunktene på et vis.

Tommel opp!

Kjell strammer lina - jeg kjenner jeg blir stresset. PIO!! Jeg husker noe om PIO.... Hvordan var nå dette igjen..?? Ah.. stikka litt frem... Vi ruller, og jeg kjenner det akselererer fort. Det funker! Flyet oppfører seg pent. Så er vi i lufta - jeg ligger litt lavt og korrigerer for det. Slepet er behagelig, og jeg merker at roen senker seg. Det er deilig. Nei, det er ubeskrivelig deilig. Denne følelsen har jeg virkelig savnet. Fri som fuglen. Minuttene går, og jeg koser meg i slepet. Så med ett står varioen i taket. Her må jeg av. Jeg legger meg ut til venstre, drar i utløseren og ser lina forsvinne før jeg banker mot venstre for å finne igjen det vi nettopp fløy gjenom. Jeg finner tilbake og varioen viser 2 meter. Supert! Jeg forsøker å sentrere boblen, men får det ikke til. Plutselig blir flyet kastet mot høyre til tross for at jeg ligger i en venstre sving. Nervøsiteten kommer brått tilbake. Jeg blir litt usikker. Bestemmer meg for å fly litt nærmere plassen for ikke å rote meg oppi no'. Jeg flyr langs hanget på vestsiden av Heddalsvannet og får litt oppdrift. Mellom 0 og 2 meter. Når jeg føler jeg er nær nok flyplassen prøver jeg noen runder for å se om jeg kommer meg høyere, men det går ikke helt som forventet. Jeg har vært oppe i 15 minutter og kjenner at jeg begynner å bli litt sliten i hodet. Når jeg nå snur kommer jeg rett inn på downvind. Jeg melder på radioen og begynner å forberede meg. Landingssjekken går helt etter boken - husker til og med hjulet. Det er ikke til å stikke under en stol at jeg er fornøyd med akkurat det. Jeg flyr en noe rotete landingsrunde, og kommer litt lavt på finale. 10 meter over veien.  Vel nede får jeg beskjed av bakkesjefen om å ha bedre høyde neste gang.

Kim tar DW opp og blir borte. Etter en stund blir jeg utolmodig og får med meg en til å pakke ut AM. Det er jo ikke noe poeng at den skal stå der ubrukt. Vi pakker ut, klargjør og dytter flyet opp til baneenden. Det tar ikke lang tid før det står flere navn på listen under GAM... Pussig fenomen, det der.

Så sitter jeg i flyet igjen og venter på slep. Avgangssjekken går bra denne gangen. Alt i riktig rekkefølge. Tommel opp igjen, og det bærer avsted. Denne gangen er jeg litt for tøff og klinker alt for tidlig. Har ikke sjangs til å komme meg opp. Etter 12 minutter er jeg nede på bakken igjen, skuffet og litt irritert. Jeg lurer på om jeg skal gidde no' mer i dag. Men etter å ha ventet en stund ser jeg at det begynner å poppe opp søte små skyer. Ingar overtaler meg til å ta  en tur til med DW. Men jeg gjør en STOR tabbe. Jeg har drukket en havliter cola og en halvliter vann uten å drenere dette før jeg setter meg opp i flyet. Vel, det er vel slikt man lærer av...

Igjen sitter jeg bak Pawnee'en, men denne gangen er jeg rolig. Vi tar av uten problemer og slepet går greit. I 800 meter treffer vi en fin boble, og jeg kobler løs. Legger meg over til venstre og begynner å stige umiddelbart. I god høyde bestemmer jeg meg for å fly over vannet mot Meheia for å se om jeg kan nyttegjøre meg skyene der. Halveis over begynner jeg å lure på om jeg har gjort et dumt valg, men bestemmer meg for å fortsette etter å ha konstatert at jeg har mer enn høyde nok til nå hjem igjen. På Meheia er det mye termikk og jeg blir liggende der en stund bare for å kose meg.

Etter hvert begynner jeg å merke veskeinntaket før turen og vender nesen hjemover. Etter ca. 30 sekunder haner jeg i en 5 meter og klarer ikke å la den gå. Jeg hiver meg rundt og vinner igjen masse høyde. Hm... Nå kan jeg faktisk komme meg til Hokksund, tenker jeg. Kanskje ikke spesielt populært, så jeg lar det bli med tanken. Men Jonsknuten er vel ingen umulighet... Jeg prøver. På vei innover er det fine forhold. Jeg sirkler ikke mye, men har mellom 0 og 3 meter stort sett hele veien bort. Høyden holder seg stort sett konstant, og jeg skjønner at jeg har tatt et viktig skritt. Nå kan jeg ikke gli tilbake til plassen uten å vinne mer høyde. Jeg kjenner at adrenalinet strømmer - jeg blir veldig opprømt. Så opprømt at det overskygger behovet for vannlating.

Jeg runder Jonsknuten og vender tilbake mot Notodden. Meget tilfreds med meg selv. Over Meheia er det fortsatt gode forhold. Jeg vinner igjen høyde og setter kursen nord for plassen. Når jeg kommer over åsen og kan se flystripa merker jeg igjen at jeg har et pressende ærend å ta meg av. Over radioen får jeg beskjed om at de har endret baneretning. Hm.. dette passer meg bra. Jeg bremser meg ned til passende høyde og kan gå rett på crossvind. På vei ned passerer jeg AM og CJ. En på hver side. Kom vist litt overraskende på CJ, men ingen fare. Jeg entrer crossvind i 350 meter og bremser litt til. Denne gangen skal jeg gjennomføre en FIN landingsrunde. Når jeg melder downvind hørere jeg CJ melde crossvind. Hm.. dette ble da tett, men det går sikkert bra. Når CJ melder dovnwind ber Ingar meg lande langt inn. Ikke no' problem. Jeg lar meg ikke stresse av dette og flyr runden som jeg har planlagt. Jeg lander så langt inn at det ikke blir noe problem for CJ. To gutter har tak i flyet mitt før vingen legger seg ned, og jeg blir dratt rett av banen i en fei.

Vel ute av flyet er jeg glad Ingar overtalte meg til denne turen. Definitivt en av de største opplevelsene på lenge. Det er DETTE det handler om! Full frihet! Men neste gang tar jeg med flaske!

Tekst og foto: Rolv Valle